Arnulf Øverland

født 27. april 1889, død 25. mars 1968

Arnulf var en norsk forfatter, lyriker og riksmålsmann.

Han ble født i Kristiansund, men vokste opp i fattige kår i Bergen. Hans far døde da Arnulf var svært ung. Da Arnulf var tolv år gammel, flyttet han, moren og de to brødrene hans til Kristiania. I 1911 fikk han tuberkulose og ble lagt inn på Gjøsegaarden sanatorium på Kongsvinger. Samme år debuterte han som forfatter med lyrikksamlingen Den ensomme fest. Han ble sentral i det norske diktermiljøet i mellomkrigstiden, særlig i kretsen rundt det kommunistiske tidsskriftet Mot Dag, og han stilte seg meget kritisk til nazismen. Han forlot sitt kommunistiske ståsted i løpet av 1930-tallet, på grunn av Josef Stalins politikk i Sovjetunionen.

Øverland var formann i Det Norske Studentersamfund i 1923 og i Forfatterforeningen 1923–28.

Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge. I foredraget gikk han kraftig ut mot, i hovedsak, den katolske kirke. Han sammenlignet blant annet nattverden med «kannibalsk magi».

Under annen verdenskrig skrev han en rekke kjente motstandsdikt. Han ble arrestert i 1941 og satt i Møllergaten 19, Grini og Sachsenhausen, men overlevde.

Etter annen verdenskrig spilte Øverland en markant rolle i den norske språkstriden. Han var formann for Riksmålsforbundet fra 1947 til 1956 og i Forfatterforeningen av 1952 fra 1952–53.

Arnulf Øverland var tilhenger av en tradisjonalistisk lyrikk og kritiserte moderne poesi ved flere anledninger. Tradisjonell var han hele tiden, men særlig er han kjent for å ha startet den såkalte Tungetaledebatten på 1950-tallet.

Han fikk Statens kunstnerlønn fra 1938 og bodde i æresboligen Grotten fra 1946.